Med fjør på hjernen

MAGNE KJERULF HANSEN

Tekst: Karianne Fuglerud Ingerø. Foto: stock.adobe.com & Karianne Fuglerud Ingerø.

Navn, bosted og tilknytning til fjørfebransjen?
Jeg har jobbet som fjørfeveretinær siden 2006, da jeg startet i Fagsenter for fjørfe. Fagsenteret ble senere innlemmet i Animalia og er nå en del av Animalia AS.

Hva mener du har vært de største endringene i årene du har vært i bransjen?
– Fremdeles er det godt over tusen selvstendige fjørfeprodusenter som utgjør fjørfenæringen, og Nortura er markedsregulator på egg. Likevel har det skjedd forandringer siden jeg begynte i næringen i 2006. På slaktekyllingsiden har det blitt investert stort og bygget nye slakterier både på Østlandet, i Trøndelag og på Vestlandet. Flere små produsenter har blitt borte og det er tendens til «sentralisering» av produksjonen. Integreringen hos de ulike varemottakerne har økt og det har blitt satset mye på å bygge kunnskap og kompetanse. Ikke minst innenfor dyrehelse og dyrevelferd.

– Hvis en ser på produksjonen, har endringen vært størst innenfor eggproduksjonen. Da jeg begynte i næringen i 2006 var det fremdeles tradisjonelle 3- hønersbur i drift. Så var det en periode med overveiende «miljøbur» eller «innredde bur» før det nå nesten bare er frittgående høner i aviarsystemer. En stor endring for både høner og produsenter, og ikke minst store investeringer!

– Som for de fleste dyreproduksjoner har mediedekning og forbrukerfokus endret seg mye. Fra å jobbe i Fagsenter for fjørfe uten egne kommunikasjonsfolk, består kommunikasjonsavdelingen i Animalia i dag av en stab dyktige medarbeidere som har hendene fulle. Og det er nok av kommunikasjonsutfordringer: «Hvordan kan man si at dyrevelferden er god når det dør mange kyllinger og høner under produksjonsperioden?» Hva er normalt – hva er akseptabelt – hva skal til for at forbrukerne kan overbevises om at det er god dyrevelferd i fjørfenæringen? Antakeligvis er det ikke mulig å overbevise alle om det siste, selv med verdens beste kommunikasjonsarbeidere. Og når jeg først er inne på kommunikasjon. Også i Animalia har det skjedd en endring med overgang fra «vanlig» undervisning til mer og mer E-læringskurs. Selv er jeg stor tilhenger av direkte kommunikasjon og praktisk læring. Satt litt på spissen har jeg av og til inntrykk av at det viktigste med E-læringskurs er å kunne krysse av et krav fra Mattilsynet eller andre. Og så er kontinuerlig oppfølging og evaluering av hva som er oppnådd for kursdeltaker og næring i beste fall underkommunisert.

Hva er det mest utfordrende du har opplevd i årene du har vært i bransjen?
– Som veterinær lever man av utfordringer. Helseproblemer i enkeltbesetninger kan gå hardt ut over økonomien og være en psykisk belastning for bonden, som da må avlive syke og svekkede fugler i flokken. Dette gjør inntrykk på en. Og enda mer utfordrende har det vært når flere besetninger i perioder har slitt med helseproblemer. Jeg kan nevne et par eksempel. Botulisme, som rammet ca. 10 besetninger i 2006/2007. Noen av fjørfehusene som ble rammet av botulisme fikk det i flere påfølgende flokker. Noen endte sågar med å måtte slutte med fjørfeproduksjon i huset. En klarte rett og slett ikke å sanere botulismebakterien fra hus og miljø.

– Og så eksemplet rød hønsemidd! I 2012 var det 11 % av hønsehusene som hadde rød hønsemidd. Nå 12 år senere er 25 % av husene infisert. Det betyr at over 1 million verpehøner/slaktekylling/ foreldrehøner i varierende grad plages med blodsugende midd om natten. Utfordringen er at vi ikke har følsomme nok diagnostiske metoder til å påvise rød hønsemidd og stoppe spredningen. Vi har søkt om penger for å utvikle slike metoder basert på påvisning av middens arvestoff, men her er nok en utfordring: å skaffe penger til forskning og utvikling.

Hva er det mest positive som skjedde i bransjen i de årene du var en del av den?
– Noe av det mest positivt i fjørfebransjen de siste 20 årene er nok det store fokus det har blitt på dyrehelse og dyrevelferd gjennom hele produksjonskjeden. Det har helt klart bedret dyrevelferden. Så er det min klare oppfatning at overgangen til aviarsystemer ikke har vært ubetinget positivt for velferden. Atferdsmessig har hønene det bedre. Men dødeligheten er høyere enn i bursystemer, og død er jo bare endepunktet. Flere har nok vært utsatt for det samme stress/sykdom som de som dør. Jeg tenker det er behov for videreutvikling av aviærsystemene, samt enda mer kunnskap og kompetanse i drift av disse.

Hva er din beste opplevelse fra tiden i bransjen?
– Selv om det har vært en glede å jobbe sammen med gode kolleger i Animalia og i fjørfenæringen har de beste opplevelsene vært mange av besøkene ute hos produsenter. Det er så utrolig mange dyktige og engasjerte fjørfebønder. Jeg har vært heldig og har fått besøke mange, fra Lista i sør til Lebesby/Bekkarfjord i nord – verdens nordligste eggprodusent!

Hvordan har bransjen “endret seg” innen ditt fagfelt?
– Som tidligere nevnt har varemottagerne i dag stort fokus på dyrehelse og dyrevelferd. De har ansatt mange dyktige veterinærer og laget egne veterinær- og fjørfehelseteam. Dette har også endret jobben min i Animalia en god del, spesielt på slaktekylling og kalkun. Det er ikke «akuttbesøk» i felten for å kartlegge og løse helseutfordringer lenger. Dette er det nå dyktige kolleger i felten som løser. Arbeidet i Animalia har blitt mer prosjektbasert.

En annen stor utvikling er innen diagnostikk. Der en før måtte ta blodprøver (for serologi) og dyre og tid­krevende virusprøver kan man nå gå gjennom hønsehuset og ta støvprøver med et apparat, og sende inn prøven og påvise arvestoff fra eventuelle sykdoms­virus som måtte være til stede i huset. Likeledes kan man analysere arvestoff i påviste virus (og bakterier) og sammenligne med påvisninger fra andre hus og regioner, se på lik­- heter og slektskapsforhold, og slik undersøke sprednings­mønster og opphav (det vi kaller epidemiologi). En slik metode for E. coli bakterier er utviklet og i bruk på Veterinærinstituttet til oppklaring av sykdomsproblemer.

Hvilke tanker har du om framtida til fjørfenæringa?
– Fjørfeproduksjonen kommer garantert til å vokse videre. Med mangel på egg må den jo det! Det pågår en kamp om hva som skal defineres inn i bærekraft når det gjelder matproduksjon, men fjørfeproduksjonen er uten tvil veldig effektiv med hensyn på ressursbruk. Egg og fjørfekjøtt er ernæringsmessig essensielle og veldig gode produkter. Det blir spennende å se hvilke løsninger man finner på proteinkilder til fôret! Og hva det vil koste. Løser man den biten er det få mat­produksjoner som kan slå fjørfe på bærekraft. Økonomien i næringen er det andre enn meg som kan, men jeg har fått med meg såpass at det ikke er produsentene som stikker av med det største overskuddet fra matsalget. Ei heller en fjørfeveterinær.

Er det noe du skulle ønske var annerledes i næringa?
– Som sagt lever jeg som veterinær av utfordringer i form av helseproblemer, men likevel kunne jeg ønsket meg at flere av dem var løst. Jeg ser det blir store kostnader for produsentene når regelverk endres, enten det er produksjonssystem og innredning som må skiftes, eller som nå: Endrede krav til åpninger i fjørfehus der fuglene har utegang og endrede krav til ammoniakk i lufta. Disse kravene kan medføre dyre investeringer i bygninger og utstyr.

Ville du anbefalt andre å bli en del av næringa?
– Det har vært veldig morsomt og givende å undervise studenter. Når jeg underviser veterinærstudenter anbefaler jeg jobben som fjørfeveterinær. Som tidligere nevnt har både Nortura, Norsk Kylling, Den Stolte Hane og Animalia AS fjørfeteam der flere veterinærer jobber sammen. Det gir et godt faglig miljø, nære kolleger og ikke minst resultater i arbeidet! Og så skjer det mye nytt hele tiden i næringen. Over hele verden! Fjørfenæringen er internasjonal.

Hvem i fjørfebransjen vil du framsnakke, og hvorfor?
– Jeg har allerede skrytt av fjørfeprodusentene – de fortjener honnør. Uten dyktige produsenter ingen fremtidsrettet fjørfenæring. Så kommer jeg ikke forbi gode fjørfeveterinærkolleger ute i felt og dyktige ansatte på Veterinærinstituttet som jobber med fjørfe. Ingen nevnt ingen glemt sies det. Jeg vil likevel trekke frem nestorene Gerhard Schaller og Arild Lysaker som fra jeg startet i næringen delte av sin store erfaring.

Hva anser du som noe av det viktigste arbeidet NFL gjør?
– Og hva passer vel bedre enn å avslutte med NFL. Det er utrolig viktig å ha en fagpolitisk organisasjon som taler produsentenes sak og skaper arenaer for diskusjon og kunnskapsdeling.

– Hvor mange egg jeg spiser i uka? Akkurat så mange som jeg har lyst på! Det er situasjonsbetinget. Egg eller eggerøre til frokost når en skal kose seg er selvsagt til­- behør til sild og røykelaks (Haugesundaren i meg, eg ete sild for å bli snill!) og et par speilegg når en er sulten og trenger noe godt og kjapt. Og fjørfekjøtt, jeg elsker Elin sin kyllinggryte med lårfilet. Hønsefrikassé er likevel en favoritt! Tidlig på 1990-tallet jobbet jeg som akva­veteri­nær og da var ei frossen høne god å ha og lett å få tak i. Fiske­- prøver la jeg i ei isoporeske bak i bilen, med den frosne høna oppi som kjøleelement. Og prøvene holdt seg kjølige hele dagen. Neste dag ble det hønsefrikasse. Masse gode grønnsaker oppi. Nam-nam. Jeg kjøper fremdeles ei høne iblant og lager hønsefrikassé, selv om jeg ikke har så mange prøver som trenger kjøling lenger. Og hvis noen lurer på det – joda, kalkun og and er også fantastisk godt, og tilberedes til festlige anledninger. Husk å bruke ordentlig steketermometer så kalkunen blir perfekt stekt! Jada, jeg er over 60 og da er jo god mat viktig.